Vis meny
Vi står på noen andres skuldre

Vi står på noen andres skuldre

Med stor takknemlighet kan feire menighetens hundreårige historie. Det er ikke en utslitt og avdanket hundreåring, men vi feirer en menighet som er høyst oppgående, med store forventninger for fremtiden.

  |   Av: Thor-Harald Evestad  |   10.12.2018  |   #4 Des 2018

BILDET: Paul Tveit og tidligere forstander Georg Surland Hansen under byggingen av det gamle lokalet.


I disse tider kan man ofte høre at vi må være med å bygge kirke. Men det ble sagt på en Led konferanse for pinsebevegelsen at vi må skifte litt fokus, å heller tenke at vi bygger en katedral. En kirke kan kan bygges på noen tiår, men en katedral må bygges over generasjoner. Det er noen andre en dem som satte i gang arbeidet som vil fullføre det. Derfor er det viktig at planer og tegninger og visjoner overføres og lever videre fra generasjon til generasjon.

Vi er der vi er i dag fordi vi bygger videre på det andre har startet. Vi er ikke løsrevet fra historien, men vi står på skuldrene til kjemper. Mennesker som har arbeidet, bedt og grått. Vi høster fruktene av det andre har sådd. Ja vi har også perioder med mye bønn og tårer. Men vi ser at Gud som er generasjonenes Gud, han er trofast. Og med et tilbakeblikk på hva Gud har gjort så blir vi påminnet om at han som har vært trofast fortsatt vil stå med oss gjennom ild og vann.

Nå er det vi som spiller kampen (Heb. 12, 1-3): Derfor skal også vi, siden vi er omgitt av en så stor sky av vitner, legge av enhver byrde og synden som så lett fanger oss, og løpe med utholdenhet i den kampen som er lagt foran oss, mens vi ser på Jesus, troens opphavsmann og fullender. På grunn av den gleden som var lagt foran Ham, utholdt Han korset, aktet ikke på skammen og har nå satt seg ved høyre side av Guds trone. For se på Ham som har holdt ut en slik motsigelse fra syndere, for at dere ikke skal bli trette og motløse i deres sjeler.

Hebreerbrevet kapittel 11 snakker om de store trosheltene som fullførte sitt liv og sin tjeneste for Herren. Videre i kapittel 12 så brukes bildet fra en idrettsarena. Trosheltene er i dette bildet på tribunen og heier. Men det er vi som lever nå, som spiller kampen.

Under fotball-VM spilte Argentina mot «lille» Island. Messi som er en av tidenes beste fotballspillere skulle ta straffe for Argentina. Han bommet! Og kameraet zoomet inn på tribunen der en annen legende (Diego Maradona) satt og reiv seg i håret.

Det er vi som spiller kampen nå. Skaper vi jubel og begeistring? Eller skaper vi frustrasjon? Vi vil ikke at de som har gått foran skal rive seg i håret når de ser oss. Men det er min bønn at vi må ha en slik innsats og kvalitet at hele den himmelske tilskuerskaren reiser seg fra setene i jubel og heiarop.

Vi er i en kamp, en kamp om å få evangeliet ut til mennesker. En kamp om å bekjempe mørke. Vi skal sette fanger i frihet og komme med nåde og legedom fra Gud.

Tom Norli sa i sin periode som start trener, at å være best er ikke noe du er. Det er enten noe du har vært, eller kan bli. Vi må hele tiden ut i kampen å gi vårt beste og vårt alt.

Det har i generasjoner blitt lagt ned en stor porsjon innsats i denne hundre år gamle menigheten. Kampen er på ingen måte over, så la oss fatte nytt mot, legge av alt som tynger, feste blikket på troens opphavsmann og fullender, og løpe med utholdenhet og iver. Vi har en fantastisk seierspris i vente...

Vi takker Gud for det som har vært.  Og vi takker Gud for det som er, og for det som kommer!