Vis meny
- Gud hjalp oss så vi ikke ga opp

- Gud hjalp oss så vi ikke ga opp

Ole og Laura Myhre måtte kjempe en lang kamp for datteren Esther Annie. Etter åtte år med skuffelser skjedde det umulige.

  |   Av: Morten Marius Larsen  |   19.06.2018  |   #2 Jun 2018

- Hun er elleve måneder gammel, men jeg kan fortsatt ikke tro at det er sant. Vi sier til Gud at det er helt utrolig at hun finnes, sier Laura.

De nybakte foreldrene forteller ivrig, men følger våkent med på datteren som krabber rundt og utforsker hagen i Vennesla. At Esther skulle bli født var helt usannsynlig.


Kunne ikke få barn

Da Ole og Laura giftet seg i 2008, ville begge stifte familie. Etter noen år skulle familien bestå av to-tre barn, tenkte de. Men graviditeten uteble. I 2010 fikk de brev fra fertilitetsklinikken. Oles prøver var negative og sjansen for å få barn var 0,05 %. Det var smertefullt for dem begge. For Laura var det tøft å vite at hun kunne få barn selv, men ikke med Ole. For Ole var det vondt å vite at Laura ikke kunne få barn med ham.

- Det verste var å vite at problemet lå hos meg. Hadde det ikke vært for meg ville alt vært greit, forteller Ole.

De neste årene forsøkte de prøverørsbehandling (IVF) uten resultat. De ba til Gud, oppsøkte spesialister og tok flere prøver. I 2012 ringte en sykepleier med et nedslående budskap. Sannsynligheten var redusert fra 0,05 til 0,0 prosent sjanse.


Klarte ikke gi slipp

Det var en mørk tid med tårer, frustrasjoner og fortvilelse. Ole og Laura prøvde å begrave tanken på å få barn, men det gikk ikke.

- Jeg mistet alt håp. Likevel ble jeg ikke ferdig med ønsket om egne biologiske barn. Jeg sa hele tiden til Gud: «Hvis du ikke vil at vi skal få barn, hvorfor tar du ikke bort lengselen?» Vi vurderte adopsjon og fosterhjem, men kjente at «nei, vi skulle vente.», forteller Laura.

Etter å ha mottatt de siste prøveresultatene var Ole helt på bunnen. Han gikk hjem, ba til Gud og bladde i Bibelen. Blikket falt ned på Johannes’ første brev 5, 14-15: Og dette er vår frimodige tillit til ham: at han hører oss når vi ber om noe som er etter hans vilje. Og når vi vet at han hører oss hva vi enn ber om, så vet vi at vi allerede har det vi har bedt ham om.

- Det ga meg tro. Allerede da begynte jeg å takke Gud for barnet vi skulle få, forteller Ole.


Kjøpte hus

Livet gikk videre. I 2013 kjøpte de hus i Vennesla med lekestue og grind på trappa.

- Vi tok den ikke vekk. Vi sa til hverandre at «vi kommer til å trenge den for barna».

Lekestuen ble flittig brukt av venner og familie som kom på besøk med barn. Ole og Laura hadde bestemt seg for å være gode onkler og tanter for andres barn, selv om de ikke kunne få sine egne.

- Men det var tøft å vite at ingen av våre barn skulle leke der. At ingen kalte oss for mamma og pappa, sier Laura.

I 2016 bestemte de seg for å prøve på nytt. Sykehuset sa ja til to nye behandlinger, men ingenting skjedde og prøveresultatene var dårligere enn før. Så reiste Laura på Hillsong-konferanse i London sammen med venninner fra Filadelfia. På et av møtene skjedde noe underlig.

- Taleren sa hun hadde brukt tid med Gud i bønn før møtet, og kjente hun skulle be spesielt for kvinner i salen som led av ufrivillig barnløshet. Hun ville be om at Gud skulle gjøre oss fruktbare. Blant 11.000 kvinner var Laura en av de som reiste seg. Resten av salen strakk hendene ut i bønn. Det ble en sterk opplevelse.


En siste sjanse

Kort tid etterpå tok Laura en ny graviditetstest. Den var negativ, og ingenting hadde skjedd. De prøvde en siste prøverørsbehandling, men fikk negativt resultat. «Nå har toget gått fra oss. Vi kommer aldri til å få barn», sa Laura til Ole.

De hadde vært gjennom fem prøverørsforsøk, men fikk de tilbud om en bonusbehandling. De takket ja, og ropte til Gud som før, men ville ikke ha store forhåpninger. Svaret skulle komme på Oles førtiårsdag. Laura ville ikke ødelegge dagen med å sjekke resultatet, og ventet til dagen etter da hun var alene hjemme.

- Jeg forberedte meg mentalt på skuffelsen. Testen ville jeg gjøre ferdig så fort som mulig. Svaret var så sjokkerende at jeg måtte teste fire ganger. Jeg kunne ikke tro det – svaret var positivt.

Da Ole så Laura ringe visste han hvorfor. «Det skjedde ikke noe nå heller», sa han. I andre enden av røret ropte Laura «jo!»


Mirakelbarnet

- Og her er hun! sier Ole, og ser ned på Esther som krabber rundt på leketeppet i hagen. Esther ble født på Ole og Lauras niende bryllupsdag. Da Laura holdt henne i armene for første gang måtte hun spørre legene «er hun virkelig min?»

- Det er helt utrolig. Ingen behandlinger hadde virket, og det ble verre og verre. Jeg er sikker på at Gud har holdt hånden sin over det, sier Ole.

Nå takker de både Gud og mennesker for datteren.

- Fra første dag bestemte vi oss for å gjøre alt vi kunne som mennesker og søke behandling. Uten menneskelig hjelp ville hun ikke vært her. Men det hadde aldri skjedd uten at Gud hadde satt sitt preg på prosessen, sier Laura.

Ole og Laura ser tilbake på en lang kamp med tårer og fortvilelse. Til tider var det vanskelig å forstå hvorfor Gud ikke gjorde noe.

- Alle kjemper sin egen kamp. Vi kjempet for Esther. Gud hjalp oss så vi ikke ga opp. Jeg tror det var derfor han lot lengselen være der. Uten den hadde vi aldri prøvd så hardt. Og Esther Annie hadde ikke vært her, sier Laura.